Jeremy Corbyn har lansert en medieblitz for å tydeliggjøre hans motstand mot enhver politisk utfordring av sir Keir Starmers Labour-regjering.

Han har gjentatte ganger insistert i Guardian og andre mindre publikasjoner at han ikke har noen intensjon om å lede dannelsen av et parti til «venstre» og mot krig, til tross for at hans oppbakkere i Storbritannias pseudo-venstre-grupper vedvarende bønnfaller ham om det.

I årene som kommer vil han i stedet ta til orde for ulike lokale initiativer for angivelig å gjenoppbygge en «Håpets politikk» på et «grasrotnivå», mens han utfører manøvrer i parlamentet for å protestere mot den skitneste av Labours politikk i ad hoc-allianser med andre MP-er, med det uttalte målet å presse regjeringen til venstre.

Der han i parlamentsvalget stilte som uavhengig i valgkretsen Islington North, slo Corbyn Labour-kandidaten med 24 120 mot 16 873 stemmer – rundt 50 prosent. I andre valgkretser ble fire andre pro-palestinske uavhengige valgt mot Labour-kandidater, alle i overveiende muslimske områder – Iqbal Mohamed, Adnan Hussein, Shockat Adam og Ayoub Khan.

Labour led store tilbakeslag i andre valgkretser, deriblant nåværende helseminister Wes Streeting som bare slo Leanne Mohamed med 500 stemmer, Jess Phillips som så hennes flertall bli redusert fra 13 000 til 693 og Starmer som fikk hans oppslutning halvert i London-valgkretsen Holborn and St Pancras, der Andrew Feinstein, tidligere parlamentsmedlem for African National Congress (ANC), kom på andreplass med 19 prosent av stemmene.

Dette fant sted i konteksten av at Labour sikret et massivt flertall på 170 parlamentseter, av totalt 412 seter, men bare med 33,8 prosent av de nasjonalt avgitte stemmene – det laveste resultatet av noen innkommende regjering i britisk historie.

Konfrontert med en regjering som hviler på så svake fundamenter, men likevel fast bestemt på å implementere politikk for krig og brutale innstramminger, vurderte Corbyn at hans mest presserende oppgave er å fjerne enhver forventning om at han skal lede en kamp mot hans tidligere parti. I en Guardian-artikkel den 12. juli, «Folkemakt førte til mitt gjenvalg. Det er starten på en ny politikk», insisterte han at styrke «bygges nedenfra» og først etter det kan vi «utfordre dem på toppen».

Han erklærte: «Her i Islington sår vi frøene for en ny måte å drive politikk på. Det starter med vårt første Folkets forum. Det vil bli en månedlig anledning for innbyggerne til å stille meg, deres folkevalgte, til ansvar.» Dette skulle bli fulgt opp av andre formløse lokale kampanjer for en ubestemt, men lengre periode, i et bevisst forsøk på å «kanalisere», dvs. kontrollere, voksende arbeiderklasseopposisjon:

«Offentlig misnøye med et ødelagt politisk system vil bare vokse der regjeringen ikke klarer å gjennomføre den virkelige endringen folk forventer. Den energien trenger et sted å gå. Den må kanaliseres. Den må mobiliseres... Så snart grasrotmodellen vår har blitt replikert andre steder kan dette bli til opphavet for en ny bevegelse i stand til å utfordre det foreldede topartisystemet.»

Der han henvendte seg direkte til hans beundrere, servile smigrere og apologeter, la Corbyn til: «Jeg er ikke i tvil om at denne bevegelsen til slutt vil stille til valg,» men insisterte deretter: «Det å opprette et nytt, sentralisert parti, basert på et individs personlighet, er å sett vogna foran hesten.»

Basert på uttalelsen må dette tolkes som en irettesettelse av tendenser som Socialist Workers Party (SWP) og Socialist Party (SP) som, i det minste siden Corbyns avgang som Labour-leder etter parlamentsvalget i 2019, har utpekt ham som lederen av et alternativt «breit venstre» parti, som Syriza i Hellas eller Podemos i Spania.

Men Corbyn taler til krefter som er like forpliktet som han selv til å forhindre at eskalerende fiendtlighet blant arbeidere mot Labour blir et revolusjonært brudd med reformisme.

Forfekting av en «progressiv allianse»

I en artikkel den 2. juni, «Storbritannias pseudo-venstre godkjenner en stemme for Starmers Labour Party», beskrev Socialist Equality Party posisjonen til SWP, som at protestkandidatene partiet støtter blir godkjent med det formål å sende «sterke signaler til Starmer og til styringsklassen generelt om at de ikke kan fortsette deres internasjonale og innenlandske politiske orienteringer uten utfordringer.»

SP, for deres del, argumenterte for en fortsatt orientering til Labour forbi den 4. juli, og insisterte på at «som enhver pro-kapitalistregjering» kan den «bli tvunget til å gi innrømmelser under massepress fra arbeiderklassen» og refererte som de politiske representantene for denne strategien «ei blokk av arbeideres MP-er, deriblant Jeremy Corbyn og andre», som «kunne bli valgt og fra dag én tvinge Starmer til i det minste å se seg over hans venstre skulder».

Hele pseudo-venstre visste faktisk allerede meget vel hva som ville komme fra Corbyn, og ville like sikkert selv bare komme med de mest symbolske klagene.

På høyden av valgkampen ble Corbyn intervjuet av Oliver Eagleton i 26. juni-utgaven av New Statesman. Eagleton spurte høflig hvorvidt, «gitt hvordan Labour har behandlet partiets aspirerende venstreorienterte kandidater», Corbyn mente at andre «burde ha brutt rekkene tidligere».

Eagleton rapporterer: «Corbyn gjenkjente argumentet, men sa han forsto hvorfor mange av hans kamerater var motvillige til å forlate. Labour Party har alltid inntatt en spesiell kulturell plass. Jeg har vært i partiet siden jeg var tenåring, og jeg har hatt mine oppturer og nedturer. Men det er et sted hvor du får mange venner, og det blir ditt sosiale miljø. Det blir nå brutt opp, som i det lange løp er kontraproduktivt.»

Der han aksepterer at Labour-venstre forblir fast forankret i Starmers parti foreslår Corbyn likevel noen «Labour-MP-er, selv om de kanskje er nervøse i utgangspunktet» som allierte i en kamp mot anliggender som «barnetrygdtaket for to barn, og Gaza», sammen med Scottish National Party (SNP), Plaid Cymru, George Galloway og Liberal Democrats.

Ei uke før Corbyns Guardian-kronikk ble publisert var han den framtredende taleren på SWPs «Marxism 2024»-arrangement hvor han ble promotert som «vår statsminister», og ble møtt med henrykt applaus.

** linked tweet

Den ledende SWP-figuren Charlie Kimber hadde før møtet skrevet at Corbyn kunne ha bygget «en nasjonal bevegelse innen tre måneder» hadde han kalt for en. Men han tilbød så get-out-klausulen: «La oss se hvordan Labour Party er i embetet, la oss se hva de leverer, la oss få å forstå at de ikke leverer for arbeiderklassens folk, og når det skjer, la oss da sørge for at det er venstre som vinner og ikke høyre.»

Dette var vilkårene for engasjement satt av Corbyn den 6. juli i et intervju publisert den dagen i Socialist Worker, «Hva neste? Her er hva Corbyn mener». Som svar på spørsmålet, «Vil det nå bli en breiere valgutfordring?» svarte han at han og de fire andre uavhengige «snakker med hverandre allerede» før han fokuserte på «bekymringen om det ytre høyre», heller enn på Starmer-regjeringen.

«Det vil bli diskusjoner om framtidige valgutfordringer,» ble Socialist Worker tvunget til å berolige sine lesere.

Skottlands pro-separatist-avis The National publiserte 14. juli sitt eget intervju med Corbyn, der han malte et talende bilde av hvordan han gikk fram for å sette sammen en «venstrekoalisjon ... som ønsket å stille Starmers regjering til ansvar.»

«Det er klart at fem av oss uavhengige MP-er på egenhånd kommer til å være ganske begrenset i hva vi kan gjøre,› sa han. ‹Men legg til det De grønne i mange saker, SNP og Plaid Cymru og en betydelig gjeng med Labour-MP-er, og jeg tror du raskt vil se en progressiv allianse utvikle seg. Det vil jeg oppmuntre til.›»

Corbyn forklarte: «Jeg tar meg selv over til SNP-bordet i terommet av og til. Vi nyter te sammen og vi slår av en prat,» sa han. «Og ja. Jeg har tatt en prat med ei rekke kolleger valgt fra SNP og Plaid Cymru.»

Hans «Folkets fora»-prosjekt, understreket han, var «bare begynnelsen på en bevegelse som kan vinne med – og for – lokalsamfunn over hele landet.» Men dette «vil ikke nødvendigvis bli et politisk parti».

Fortsatt lojal mot Labour Party

I et videointervju 17. juli med Novara Media insisterte Corbyn på at hans «Håpets politikk» handlet «ikke om partietiketter, det handler om stemmer i lokalsamfunn». Hans månedlige forumsinitiativ i Islington North var innen da ikke engang å anse som en «prototype» som skulle etterlignes, men var bare «det jeg gjerne vil se i mitt eget lokalsamfunn».

Corbyn kom da med den ekstraordinære uttalelsen at en vending til å representere «lokalsamfunn» var «det jeg prøvde å gjøre Labour Party til, fordi min største kamp med Labour Party var til og med å uttale ordene lokalsamfunnsorganisatorer».

Der han refererte dette som hans største kamp i Labour Party kommer det fra en som sto til side da det ble drevet heksejakt på hundrevis av hans støttespillere som ble drevet ut av partiet som «antisemitter», og som skulle ha kjempet mot partiets forpliktelse til innstramminger og krig.

Corbyns entusiasme for lokalsamfunnspolitikk må ses i sammenheng med at han nektet å bekjempe blairist-kreften innenfor Labours «breie kirke», selv da de herjet mot ham til tross for at han kapitulerte igjen og igjen over de sentrale spørsmålene han hadde vunnet massestøtte for – framfor alt på motstand mot NATO og atomvåpen.

Men dette var produktet av avgjørelser tatt flere tiår tidligere av en som nå har vært i Labour Party siden han var skolegutt, og Labour Party-MP i 42 år siden 1982. Han har dessuten vært imot ethvert brudd fra Labour Party siden 1985.

I 17. juli-utgaven av Jacobin ble Corbyn spurt om hans deltakelse på Independent Left Corresponding Society (ILCS)-møtene på 1980-tallet, sammen med Tony Benn, sosiologen Ralph Miliband og pabloisten Tariq Ali. Etter å ha bemerket at Miliband «opprettholdt en skeptisk – og til tider ettertrykkelig pessimistisk – holdning til Labours potensielle potensial som et virkelig levedyktig redskap for sosialistisk transformasjon», ble Corbyn spurt om han nå delte denne «pessimistiske» posisjonen, og om Labour fortsatt var «en vei for å forfølge sosialistisk politikk».

Han svarte: «Debattene handlet den gang, etter gruvearbeiderstreiken i 1984/1985, om hva sosialister i Storbritannia skulle gjøre, fordi arbeiderbevegelsen hadde lidd et massivt nederlag i streiken. Tony [Benn] sto sterkt på den oppfatning at Labour Party fortsatt kunne bli et redskap for sosialistisk transformasjon ...»

Corbyn støttet Benns posisjon, og de fire siste tiårene har ikke gitt opphav til noen Damascene-konvertering for den nå 75-år-gamle mannen, selv nå der Labour fremmer seg selv som leder av den «mest businessvennlige» regjeringen i historien og som sionistforsvarere av genocid og «NATO-partiet» og for atomkrig.

Han sier bare at «verken Tony Benn eller jeg har noen gang sett det som et enten/eller... det er unødvendig å stille spørsmålet som et binært valg; det er det ikke. Du slåss for valgte posisjoner for å prøve å oppnå endring innen dem, og når det blir satt blokkeringer i veien for deg, da mobiliserer du folk for å prøve å omvelte dem.»

Corbyn avsluttet hans intervju med et vennlig råd til Labour. Han beskrev masseprotestene over Gaza «som en amorf, men likevel forent stemme for fred og sosial rettferdighet», og foreslo at Labour lyttet til denne stemmen for partiets eget beste. «Labour vant et stort flertall av de parlamentariske setene på den laveste oppslutningen noensinne for et regjeringsparti... Så det er faktisk en veldig skjør situasjon, uansett hvor maskert den er av det enorme parlamentariske flertallet. Det tror jeg tankefulle folk i Labour Party må reflektere over.»

SEPs kritikk av Corbyn i parlamentsvalget

Under valgkampen utsatte Socialist Equality Party Corbyns rolle som leder av Labour Party for vedvarende kritikk, og identifiserte det essensielle formålet med hans valgutfordring av Labour i valgkretsen Islington North og hans opprettelse av en løs koalisjon av likesinnede kandidater andre steder, mest prominent med Andrew Feinstein i tilgrensende valgkrets Holborn and St Pancras.

Vi forklarte at Corbyn inntok en sentral posisjon for pseudo-venstre-gruppene i en kompleks politisk svindel for angivelig å forsone å opponere mot Labour på Gaza med støtte for en Labour-seier.

Artikkelen «Hvorfor stiller Socialist Equality Party mot Andrew Feinstein?» publisert 28. juni forklarte at det sentrale kravet fra pseudo-venstre gruppene, «‹Ingen våpenhvile, ingen stemme› betyr å støtte noen protestkandidater mens de oppfordrer til å stemme på Labour overalt ellers. Det ender med etbleringen av en regjering som vil fortsette å støtte Israel og føre NATOs kriger...»

Artikkelen fortsatte, om Corbyns politiske rolle: «Den eneste grunnen til at Starmer er satt til å tre inn i 10 Downing Street er at Corbyn og hans støttespillere, valgt i et skred i 2015 til å lede Labour Party, avviste krav fra arbeidere og ungdom om å drive ut blairistene. Corbyn kapitulerte over alle fundamentale anliggender, inkludert NATO-medlemskap og atomvåpen, og overleverte deretter høflig partiet til Starmer.»

Vi bemerket om den løse valgfronten Corbyn og Feinstein var tilknyttet, «Collective ble først grunnlagt i mai, etter at Corbyn erklærte at han ville stille til valg mot Labour i valgkretsen Islington North. Den oppfordrer til at Corbyn står i spissen for et nytt parti. Men foreløpig står dette på nivået av et fromt ønske for framtiden, for selv etter å ha blitt utvist nekter Corbyn å sette i gang en nasjonal utfordring av Labour Party – og fremmer seg selv som den historiske kandidaten for Islington North mens han fortsatt støtter valget av en Starmer-regjeringen.»

Deretter tok vi for oss Feinsteins egen promotering av typen lokale initiativer Corbyn nå forkynner som hans egen politikk:

«Hans [Feinsteins] er et ‹Folkets manifest for Camden›, som tar til orde for den lokalt bestemte politikken til en ‹MP fra lokalsamfunnet› som grunnlag for et nytt system med ‹representativt demokrati› som ‹skal tjene lokalbefolkningen, ikke partimaskiner eller selskapsinteresser›. Dette er den slitne retorikken til så mange populistiske og pro-kapitalistiske tendenser som baserer seg på brei fiendtlighet mot big business-partiene for å opponere mot kampen for arbeideres sosialistiske politisk representasjon...»

Til syvende og sist: «Han vil at arbeidere i Storbritannia nå skal gjenta, under en repitisjon av Corbyns katastrofale lederskap av Labour Party, den bitre erfaringen med å skape «breie venstre»-formasjoner som Syriza i Hellas som saboterte kampen mot innstrammingene diktert av Det internasjonale pengefondet og EU.»

Mer kan sies om Feinstein/Corbyn-konseptet om lokale «folkeforsamlinger» som en vei videre. I hans memoarer After the Party gjør Feinstein det klart at den faktiske funksjonen til Folkets fora etablert av ANC i forkant av parlamentsvalget i 1994, som markerte fallet av apartheid var å håndtere, dvs. undertrykke, krav fra arbeidere om ekte sosial endring:

«På disse fora snakket Mandela til et publikum som var sultent på materiell endring om omfanget av oppgaven en demokratisk regjering i Sør-Afrika står overfor. Han uttalte ANCs ønske om å rette opp fortidens ulikheter, men forklarte at reelle, materielle endringer ville ta sin tid å komme, og at folk måtte være tålmodige i mange år framover.»

Feinstein kommenterer, i parentes: «Selv om jeg var glad for at nasjonen var i så pålitelige hender, ba jeg ei stille bønn om flere bord-bankende opptredener for å sikre min egen politiske framtid.»

Konseptet promotert av Feinstein og Corbyn gjenspeiler ett som nylig ble omfavnet av Martin Wolf, som skrev i den mest kapitalistiske av institusjoner, Financial Times. «Innbyggerne må bli bedt om å gjøre mer i britisk politikk,» skrev Wolf, som et virkemiddel til å kontrollere sosial og politisk misnøye, gitt at «Storbritannia har en ny regjering, med et stort flertall. Men bare litt over en tredjedel av velgerne stemte for den,» og Starmer «har vunnet makten i et land som har mistet tilliten til demokratisk politikk ...»

Wolf advarer at «krisa for demokratisk politikk» betyr at Starmer «vil finne det vanskelig å snu tidevannet av misnøye». Han berømmer «en utmerket ‹Borgernes orientering›» produsert av det offentlige konsulentselskapet Demos i samarbeid med deltakelsesveldedigheten Involve, som støtter «paneler, forsamlinger, juryer, workshops og breiere samtaler i lokalsamfunn» som en måte å «forhandle om hva publikum vil tolerere» og «bygge tilbake tilliten til politikere».

Corbynisme og krisa for lederskap i arbeiderklassen

Det er ni år siden «Corbyn-oppstanden» ble proklamert av Storbritannias pseudo-venstre som grunnlaget for at Labour skulle bli et «nytt arbeidernes parti» (SP) og «gjenfødelsen av sosialdemokratiet» (SWP). I dag er venstresiden av Labour Party en forbrukt kraft, i stand til å mobilisere bare syv stemmer mot at regjeringen opprettholder nettopp taket på barnetrygd til to barn, som Corbyn foreslo som ett av nøkkelanliggendene for å organisere en forent handling.

Corbyn vil ikke lede en bevegelse mot Labour-regjeringen. Han vil støtte den, mens han av og til kommer med kritikk for å angivelig presse den til venstre. Men Labour Party er ugjennomtrengelig for slikt press, og fungerer som den reindyrka representanten for finansoligarkiet og britisk imperialisme.

Starmer gjorde dette klart nok en gang da han responderte på miniopprøret over barnetrygdtaket ved å fjerne partipisken fra de syv opprørerne for seks måneder, i påvente av en gjennomgang.

Corbyn og de fire andre uavhengige sendte deretter et åpent brev til de syv og så «fram til å arbeide tett med dere når dere representerer deres velgere mer effektivt enn noen gang som Uavhengige parlamentsmedlemmer».

Han forklarte ikke hvorfor, dersom det er mulig å representere velgere «mer effektivt» som Uavhengige, han ikke oppfordret de syv til å fratre fra Labour og ville ikke drømme om å gjøre det. Hans mål er kun å opptre som Hans Majestet sir Keirs stadig så lojale opposisjon.

Corbyn og hans pseudo-venstre-støttespillere er ikke svaret på lederskapskrisa arbeiderklassen står overfor. De er det skarpeste uttrykket for denne krisa. Svaret ligger et annet sted.

Der SEP forklarte det fundamentale grunnlaget for sin kritikk av corbynismen, avviste partiet den enkle forklaringen om Corbyns utvilsomme politiske feighet. Det er snakk om langt mer enn bare dårlig lederskap:

«Utviklingen av transnasjonal produksjon og den globale integreringen av finans og produksjon har dramatisk undergravd levedyktigheten til de gamle fagforeningene og de stalinistiske og sosialdemokratiske partiene som var innlemmet i nasjon-stat-systemet, som de alle responderte på med å skrote deres tidligere reformistiske programmer.

«Labour-‹venstre› deler høyresidens nasjonalistiske pro-kapitalisme-program, og skiller seg bare ut ved at de forfekter noen få av reformene blairistene har forlatt.»

«I dag er det bare et sosialistisk og internasjonalistisk program som tilbyr en vei videre for arbeiderklassen.»

«Alle grunnleggende problemer arbeidere står overfor er forankret i verdenskapitalismens stadig dypere krise. Framfor alt, faren for en ny verdenskrig oppstår fra kapitalismens grunnleggende motsetninger – mellom utviklingen av et sammenkoblet globalt produksjonssystem og oppdelingen av verden i antagonistiske nasjon-stater basert på å opprettholde det private eierskapet av produksjonsmidlene.»

Den internasjonale arbeiderklassen er den eneste sosiale kraften som kan stoppe det globale utbruddet av krig:

«De samme motsetningene som driver imperialismen til kriger for global erobring, besørger det objektive grunnlaget for sosial revolusjon ved å forene arbeiderne som produserer alt av samfunnets rikdommer i et globalt produksjonssystem. Dette setter dem opp mot den felles fienden, gigantiske transnasjonale selskaper og banker som dikterer enhver nasjonal regjerings politikk.»

Dette krever byggingen av Socialist Equality Party som arbeiderklassens nye sosialistiske og internasjonalistiske lederskap, dedikert til etableringen av en massebevegelse mot genocid og krig og som knytter denne til enhver kamp mot ulikhet, fattigdom, angrep på lønninger, arbeidsplasser, helsevesen, utdanning og alle arbeiderklassens sosiale og demokratiske rettigheter.