Maria Svart, nasjonaldirektør for Democratic Socialists of America (DSA), publiserte i forrige måned en uttalelse som kunngjorde at hun trakk seg fra hennes stilling. Svarts beslutning om å trekke seg fra toppstillingen i DSA, en hun har hatt i over 12 år, er en av mange indikasjoner på ei stor politisk krise i organisasjonen.
Svart hevdet i hennes uttalelse («Et farvel fra nasjonaldirektøren») at «hundrevis av medlemmer melder seg inn hver måned, men flere medlemmer slutter eller lar deres kontingent forfalle», som produserte det hun omtalte som «en periode med krympende medlemskap og økende økonomisk stress». Mens Svart ikke ga tall for nylige medlemskap har det, ifølge Socialist Majority, ei gruppe i DSA, de to siste årene falt med 30 prosent.
«På vår nåværende kurs vil vi i løpet av noen måneder ikke være i stand til å betale alle våre regninger, uten en retningsendring,» skrev Svart. Med hensyn til organisasjonens 2024-budsjett, fortsatte hun: «Det vil kreve svært vanskelige valg, og på lengre sikt, et oppgjør med vår struktur og vår definisjon av demokrati.» Organisasjonen har opparbeidet et budsjettunderskudd på $ 1,7 millioner som den ikke har midler til å kunne betale ned.
Ulike fraksjoner og caucuses innen DSA har publisert uttalelser den siste måneden som presenterer deres løsninger på det økonomiske underskuddet gjennom kutt og andre handlinger. Det som imidlertid er spesielt fraværende er ethvert forsøk på å forklare organisasjonens krise politisk. Dette gjelder spesielt Svarts eget brev, som er blottet for enhver konkret henvisning til den politiske situasjonen. Det refererer ikke til den framvoksende globale krigen, som begynte i 2022 over Ukraina og nå har utvidet seg til Midtøsten, pandemien som siden 2020 har krevd nesten 30 millioner menneskeliv, økningen av fascistiske tendenser og den politiske krisa i USA , eller veksten av klassekamp over hele verden.
Genocidet i Gaza er kun referert relatert Svarts beslutning om å utsette hennes fratredelse med to måneder for ikke å «forpurre vårt kritiske palestinske solidaritetsarbeid», som har bestått av å organisere «nesten 400 000 oppfordringer til Kongressen» – det vil si appeller til de samme demokratene og republikanerne som finansierer og bevæpner det israelske regimet i dets angrep på det palestinske folket. Svart refererer til Biden bare én gang, og bare for å bemerke at i kjølvannet av hans valg, «var det en verdensomspennende nedgang i donasjonsinntekter og frivillig involvering i ideelle organisasjoner og andre samfunnsorganisasjoner», som er hennes eneste forsøk på å forklare nedgangen i DSAs medlemskap.
Krisa i DSA er ett uttrykk for Det demokratiske partiets krise under betingelser av en framvoksende verdenskrig, et kraftig skifte til høyre av hele styringsklassen og voksende folkelig opposisjon. Biden-administrasjonens vei til makten er betydningsfull i relasjon til DSA, ikke fordi det ga en nedgang i «frivillig involvering», men fordi det har avslørt Det demokratiske partiets reaksjonære karakter, og med det også DSA.
I gjennomgangen av DSAs politiske arbeid siden hun ble nasjonaldirektør, roser Svart de forskjellige kampanjene for å støtte Bernie Sanders, Alexandria Ocasio-Cortez og andre av Det demokratiske partiets politikere.
«DSA støttet Bernie Sanders for president i hans første bud på presidentembetet, og vi begynte å vokse,» skriver hun. Svart opplyser at DSA vokste ytterligere med valget av DSA-medlem Ocasio-Cortez til Kongressen i 2018. «Det var vår største nye medlemsmåned i historien.» Dette ble etterfulgt av den andre kampanjen til støtte av Sanders for president. «Titusenvis av Bernie-supportere fant oss, og DSA ble invitert til koaliasjonen People Power for Bernie sammen med basebyggende nasjonale organisasjoner.»
DSA og figurer som Sanders og Ocasio-Cortez ble faktisk systematisk bygget opp av deler av Det demokratiske partiet, media og statsapparatet, som «statssosialister»: Deres funksjon var og er å fange opp unge mennesker og arbeidere som flytter seg til venstre, og holde dem innenfor rammeverket av kapitalistisk politikk, framfor alt Det demokratiske partiet.
Men nettopp med disse kampanjene har DSA nå diskreditert seg selv i øynene til venstreorienterte arbeidere og ungdom. Både Sanders og Ocasio-Cortez har besørget politisk dekning for Biden der han støtter det israelske genocidet i Gaza. Ikke bare har de begge støttet Biden i 2024-valget, men de angriper enhver kritikk av Det demokratiske partiet fra venstre. Ocasio-Cortez har kalt sosialistiske motstandere av Biden for å være «privilegerte» og «dårlig tro-aktører». I et nylig intervju, der hun ble spurt om hennes støtte til Biden der han finansierer genocid, sa hun: «Vi må bare være voksne om situasjonen.»
DSA i Los Angeles har i mellomtiden blitt kastet ut i krise på grunn av deres støtte for Los Angeles byrådsmedlem Nithya Raman, et DSA-medlem som har mottatt støtte fra sionistorganisasjoner så vel som fra Det demokratiske partiets etablissement.
DSA har også spilt en sentral rolle i Det demokratiske partiets strategi for å styrke fagforeningsbyråkratiene for å undertrykke arbeiderklassens motstand mot innstramminger og imperialistkrig. Mot begynnelsen av hennes brev skriver Svart: «Utenfor fagforeninger er det for få steder der folk fra arbeiderklassen sammen kan bestemme retningen for våre liv og slåss for den i stedet for å sitte aleine hjemme mens hele verden brenner og de autoritære vokser.» Hun skriver seinere om DSAs rolle i å støtte United Auto Workers (UAW) og Teamsters.
Når Svart snakker om «fagforeningene», mener hun ikke grunnplanets arbeidere, men byråkratiene, der DSA har sikret seg høye stillinger. DSA-medlemmer har både i Teamsters og UAW blitt hevet til apparatets øvre sjikt – ledet av Sean O’Brien i førstnevnte og Shawn Fain i sistnevnte. Under UAW-valget i 2022 støttet DSA den mangeårige byråkraten Fain mot grunnplansosialisten Will Lehman, mens de dekket over apparatets systematiske kampanje for å undertrykke avstemmingen. Deretter fortsatte organisasjonen i fjor å selge Fains falske «stand-up streik», som innebar å kalle ut bare en liten brøkdel av medlemskapet, som et historisk framskritt.
Med DSAs bistand har både Teamsters og UAW implementert pro-selskapskontrakter, og samarbeidet med Biden-administrasjonen for å undertrykke klassekampen og underordne den til styringsklassens politikk for krig i utlandet. Bilselskapene og UPS har i den første måneden av 2024 begynt å implementere massepermitteringer, tilrettelagt av fagforeningsapparatet.
Fain har også støttet Bidens gjenvalg, til tross for en tannløs resolusjon promotert av DSA som nominelt oppfordrer til en våpenhvile i Gaza. Ved det nylige UAW-arrangementet der Biden godtok fagforeningens støtte, ble flere pro-palestinske UAW-medlemmer med tvang kastet ut av møtet for å protestere mot genocidet, mens Fain bak scenen lovet Biden: «Mr. President, det er på tide for oss å gå til krig, og sette medlemskapets kraft bak deg. Jeg ser fram til å gjøre det. Og vi skal gjøre det.» O’Brien vurderer i mellomtiden å støtte Trump.
DSA har siden grunnleggelsen av Michael Harrington i 1982 fungert som en fraksjon av Det demokratiske partiet. Under Svart har DSA imidlertid i økende grad blitt brakt inn i posisjoner innen statsapparatet. I prosessen har det blitt et breit fangstområde for ulike reaksjonære middelklasseformasjoner, inkludert regelrette stalinister, som har fiendtlighet mot arbeiderklassen og revolusjonær internasjonalisme som deres viktigste fellesnevner.
Dette fant sitt mest åpenbare uttrykk i trusselkampanjen om politisk vold og attentat mot trotskister ført av av ledende YDSA- og DSA-medlemmer i 2021, inkludert publisering av bilder av ei isøks, en henvisning til og godkjenning av attentatet på Leo Trotskij av en stalinistagent i 1940. David North, nasjonal styreleder i Socialist Equality Party, responderte i 2021 med å skrive et åpent brev til Svart og der han forlangte at DSA skulle frasi seg de voldelige truslene, som hun aldri reagerte på, og med det støttet angrepene.
Alt dette ligger til grunn for krisa i DSA. Nedgangen i medlemsskapet uttrykker absolutt det faktum at mange av dem som tilsluttet seg eller sympatiserte med DSA har blitt desillusjonert over organisasjonen og dens urokkelige støtte for Det demokratiske partiet. Samtidig er DSA også revet av økende fraksjonskonflikter av de ulike middelklassetendensene som har tilsluttet seg organisasjonen og promotert den.
Dessuten, mens DSA i det uendelige promoterer Det demokratiske partiet, er deler av Det demokratiske partiet ikke nødvendigvis opptatt av å bruke deres tjenester.
Kort tid etter at Svart kunngjorde hennes fratredelse rapporterte New York Times at en organisasjon opprettet av DSA for å velge demokrater, «DSA for the Many», har blitt målrettet av State Board of Elections i New York for påståtte overtredelsen av valgkamploven og kan stå overfor $ 300 000 i bøter – syv ganger organisasjonens kontantbeholdning – på toppen av budsjettkrisa. New York Times antydet at det var en sammenheng mellom dette tilsynelatende forsøket fra seksjoner av Det demokratiske partiet på å ødelegge DSA og tilbakeslaget over New York DSAs innledende og tamme støtte til en Gaza-protest i oktober i fjor.
I hvilken grad disse ulike elementene i krisa innen DSA motiverte Svarts fratredelse er ikke kjent. Hun kan også ganske enkelt være ute etter å gå videre til en bedre posisjon i selve Det demokratiske partiet. Unge mennesker og arbeidere som tiltrekkes av DSA må uansett trekke de nødvendige konklusjonene fra det siste tiårets erfaringer.
DSA er ikke en sosialistisk organisasjon. Det er en fraksjon av Det demokratiske partiet. Den representerer interessene til privilegerte sjikt av den øvre middelklassen, ikke arbeiderklassen. Som med alle den øvre middelklassens organisasjoner er den fullstendig nasjonalistisk, og støtter amerikansk imperialisme samtidig som den promoterer rasebasert politikk og kjønnsidentitet.
For dem som ved en feiltakelse tilsluttet seg eller orienterte seg mot DSA og trodde organisasjonen var et alternativ til kapitalisme og nå forlater den og søker ekte sosialistisk politikk, må neste skritt være et totalt brudd med alt av middelklassens politikk og en vending til ekte marxisme, presentert av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale og Socialist Equality Party.