Det britiske parlamentet avviste onsdag kveld overveldende en våpenhvile i Gaza, og bekreftet at ingen slutt på krigen kan sikres ved å appellere til Storbritannias Tory-regjering eller Labour-opposisjonen.

Den første avstemmingen av noe slag om Israels genocidale angrep, responsen på Det skotske nasjonalpartiets (SNP) endringstillegg som oppfordret til en våpenhvile, var et rungende Nei, med 293 mot og 125 for. En stor del av Tory-partiets 350 MP-er ble ikke engang forlangt å avgi en stemme for å nedkjempe forslaget.

Etter fem uker med massedrap av sivile fulgte nesten tre fjerdedeler (142) av Labour-MP-ene deres partileder sir Keir Starmers ordre om å avstå fra å stemme, og ga med det deres støtte til Tory-regjeringen og Israel. Bare 56 stemte for en våpenhvile.

Selve forslaget var en kapitulasjon for Israels påstander om «selvforsvar» og en «rettferdig krig». Der det begynte med den rituelle fordømmelsen av Hamas unngikk det å beskylde Israel for å begå genocid, etnisk rensking og krigsforbrytelser – og oppfordret bare regjeringen til å «opprettholde folkeretten» og «gå sammen med det internasjonale samfunnet for å presse alle parter til å gå med på en umiddelbar våpenhvile».

Når det kom til støtten for Ukraina mot Russland, i en de facto krig ført av NATO, var MP-ene som stemte for våpenhvile på onsdag likevel beredt til å støtte leveringen av våpen til de høyreekstreme styrkene i den ukrainske hæren, og for sanksjonene ment å lamme den russiske økonomien og for forlangender om at Putin og hans ledende støttespillere skal stilles for retten for krigsforbrytelser. Men deres respons på Israels genocidale kampanje er bare en høflig anmodning til fascistene i Benjamin Netanyahus krigskabinett om å holde seg litt tilbake.

Ikke én av Labour-MP-ene som brøyt med Starmers ordre i denne avstemmingen har noen intensjon om å bryte med Labour Party, eller for den del føre en kamp mot partiets progenocidflertall. Få tenkte på annet enn å redde deres sjanser for gjenvalg.

Tidligere skygge-frontbencher Jess Phillips, en stolt blairist, er den relevante galionsfiguren for denne patetiske unnskyldningen for et partiopprør.

Phillips, som ble satt ved makten fra en valgkrets som består av 20 prosent muslimer, sa til BBC: «Jeg føler ikke at jeg gjør opprør mot Labour Party ... Det er ingen fiendskap mellom meg og Keir Starmer. Jeg vil jobbe hver eneste dag for å sikre en Labour-seier.»

Labour-MP-enes Socialist Campaign Group (SCG) har heller ingen intensjon om å utfordre Labour-lederskapet. De tjener som et venstredekke for et ondsinnet høyreorientert og krigsvennlig parti, og vil aldri føre en politisk kamp mot Starmer, enn si bryte med denne politiske kloakkpølen.

Jeremy Corbyn og hans SCG-allierte overlevert etter fem år med ansvaret for Labour partiet tilbake til blairistene uten så mye som et klynk. Partiet står nå lenger til høyre enn da Corbyn ble valgt, i den grad at dets «venstre»-etterlevning bare kan mønstre mindre opprør mot Starmer enn det Tony Blair led etter hans Irak-invasjon i 2003 – da 139 Labour-MP-er trosset partipisken.

Corbyn anvendte hans tid som partileder for å forhindre ethvert oppgjør med blairistene, samtidig som han tillot Labours støtte for NATO, atomvåpenopprusting og militær intervensjon mot Syria. Han forsvarte ikke engang sine nærmeste allierte som ble falskt anklaget for antisemittisme, og la med det grunnlaget for den mccarthyistiske heksejakta på motstandere av sionismens blodige nedslakting av palestinerne.

Nå spiller han den samme rollen fra de bakre benkerekkene i Underhuset, selv etter at Starmer kastet ham ut av Labours parlamentsparti og forhindret ham fra å stille til valg igjen som Labour-MP.

På nasjonaldemonstrasjonen lørdag i forrige uke nevnte Corbyn igjen ikke Starmer ved navn, han sa bare til de hundretusener som var samlet der at de måtte «sende e-poster til deres MP-er … og ganske enkelt si dem: ‹En våpenhvile i Gaza nå ville redde tusenvis av liv›».

Uten en kamp mot Tory-regjeringen og dens Labour-partners-in-crime, er slike oppfordringer om våpenhvile bare så mange tomme ord.

Socialist Equality Party (SEP) appellerer til arbeidere og unge mennesker som uke etter uke har ført en målbevisst kamp til forsvar for palestinerne: Massedrapet i Gaza kan ikke stoppes av appeller til parlamentet, eller med bestrebelser for å legge trykk på Labour Party. Toryene og Labour handler som ett samlet parti for etnisk rensking, genocid og imperialistkrig.

Forsvaret av palestinerne og det å nedkjempe Israels, Storbritannias og USAs kriminelle gjengmønstring krever mobiliseringen av arbeiderklassen i Storbritannia og internasjonalt, mot alle styringsklassens regjeringer og politiske partier. Arbeiderklassen kan stoppe Israels angrep på Gaza ved å gjøre det umulig å gjennomføre det, ved å stanse produksjonen og forsendelsen av våpen eller annen materiell støtte til den israelske hæren. Streiker og blokader kan lamme krigspådriveren og legge forholdene til rette for en politisk generalstreik mot krig, som kan felle Toryene.

Ingenting av dette kan oppnås uten et opprør mot lederskapet i fagforeningene, som med deres fromme taler under massedemonstrasjonene for en våpenhvile dekker over for deres avvising av å mobilisere deres medlemskap mot krigen.

Organisatorene av protestbevegelsen, Stop the War Coalition (SWC) og Palestine Solidarity Campaign (PSC) skjuler disse fundamentale politiske sannhetene. Labour-MP-er og fagforeningsledere får besørget en plattform for å presentere seg selv, uten den aller minste utfordring, som palestinernes viktigste allierte og som ledere av antikrigbevegelsen.

Mick Lynch og Eddie Dempsey, fra transportarbeidernes fagforening Rail, Maritime and Transport (RMT), har besørget de mest fornærmende eksemplene, der de har snakket om støtte for en våpenhvile mens de forsvarte deres egne medlemmers deltakelse i den britisk imperialistmarinens spesialstyrke utsendt for å støtte Israel. Dempsey hadde til og med mage til å si at denne «hjelpeflåta til Royal Navy» var der for å «hjelpe sivilbefolkninger» og var bevis på RMTs spesielle bekymring for fred.

Det er ingen tid å miste. Hundrevis av palestinere blir slaktet hver dag, mens USA har forberedt seg for et angrep på Iran som vil åpne opp en Midtøsten-front i en eskalerende krig rettet mot Russland og Kina. Imperialistregjeringene forbereder i mellomtiden brutal undertrykkelse av motstandere av deres skitne krig på hjemmebanen, der statsminister Rishi Sunak diskuterer tiltak med politiet for massearrestasjoner og forbud av protester.

Det nye lederskapet av antikrigbevegelsen må bli et sosialistisk lederskap. Den verdensomspennende bevegelsen mot angrepet på Gaza, som bringer millioner til gatene rundt om i verden, representerer et første utbrudd av et massivt antifascistisk, antiimperialistisk og antikapitalistisk sentiment. Dette besørger grunnlaget for en brei gjenoppliving av de sosialistiske ideene og tradisjonene for internasjonal klassekamp som Oktoberrevolusjonen i 1917 viste er det eneste virkemiddelet for å få slutt på krig.

Socialist Equality Party og Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale – International Committee of the Fourth International – verdenspartiet grunnlagt av Leo Trotskij, slåss for å bygge en sosialistisk massebevegelse mot krig, og det nye revolusjonære lederskapet som er nødvendig for en seier.