Følgende er talen holdt av Ulaş Ateşçi på minnemarkeringen «Ei øy i sentrum av verdenshistorien: Trotskij på Prinkipo». Begivenheten ble arrangert på Prinkipo, ei øy i Marmarahavet utenfor kysten av Istanbul, Tyrkia, søndag 20. august. Det var en markering og hedring av Trotskijs fire-år-lange eksilopphold på øya, fra 1929 til 1933.

Ateşçi er er redaktør for forlaget Mehring Yayıncılık og et ledende medlem av Sosyalist Eşitlik Grubu [Socialist Equality Group] i Tyrkia.

Talen til minnemarkeringen fra David North, styreleder for WSWS’ internasjonale redaksjonsråd, er allerede publisert, og den holdt av Eric London, medlem av WSWS-redaksjonen, publiseres i dag. Hele opptaket av arrangementet er tilgjengelig på Trotskij.com.

Det er en stor ære å tale i dag ved markeringen av de skjebnesvangre årene som den store revolusjonæren Leo Trotskij tilbrakte her, fra 1929 til 1933, på 83-årsdagen for hans attentat begått av en stalinistisk agent.

Leo Trotskijs eksilering fra Sovjetunionen i 1929 til Tyrkia innebar langt mer enn den personlige skjebnen til en stor politisk figur. Trotskij var, sammen med Vladimir Lenin, den viktigste lederen for Oktoberrevolusjonen i 1917. Hans navn var, sammen med Lenins, synonymt med revolusjonen, både i Sovjetrepublikkene og rundt om i verden.

Det var Trotskij som grunnla og ledet Den røde armé, som forsvarte Sovjetrepublikken mot De hvite styrkene og en fullskala intervensjon fra imperialistmaktene som hadde som målsetting å ødelegge den unge arbeiderstaten.

Det var Trotskij som i årene fram til 1917 med hans Teori om permanent revolusjon klart forutså Den russiske revolusjonens objektive utviklingsforløp, og utviklet en helhetlig internasjonal sosialistisk strategi.

Han spilte en uerstattelig rolle i å sikre marxistbevegelsens kontinuitet fram til i dag ved i 1938 å lykkes i kampen for å grunnlegge Den fjerde internasjonale, som han først oppfordret til den 15. juli 1933, fra Prinkipo.

Det var ingen tilfeldighet at Trotskij i 1923 ledet Venstreopposisjonen, som inkluderte mange prominente Bolsjevik-ledere. Venstreopposisjonen videreførte kampen mot byråkratisk korrupsjon som Lenin selv initierte før hans død, og søkte Trotskijs støtte for.

Venstreopposisjonen var forsvareren av de politiske prinsippene fra Oktoberrevolusjonen i 1917, og strategien for sosialistisk verdensrevolusjon. Den representerte den sovjetiske og den internasjonale arbeiderklassens historiske interesser.

De økonomiske og sosiale ødeleggelsene forårsaket av Borgerkrigen som etterfulgte revolusjonen og det midlertidige nederlaget til revolusjoner over hele Europa skapte betingelser som tillot den økende konsolideringen av byråkratiet innen parti- og statsapparatet.

De nasjonalistiske sosiale interessene til den byråkratiske kasten som Stalin, partiets generalsekretær, var hovedrepresentanten for, kom til uttrykk i den såkalte teorien om «sosialisme i ett land», proklamert i 1924.

David North har beskrevet betingelsene Trotskij sto overfor i Sovjetunionen før 1929. Trotskijs eksilering til Tyrkia ble utført i fullstendig hemmelighet av Stalin og det hemmelige politiet, GPU. Det stalinistiske byråkratiet fryktet den sovjetiske arbeiderklassens reaksjon på dette angrepet på Oktoberrevolusjonen og dens medleder.

Trotskij, hans kone Natalia og deres sønn Lev Sedov ankom Istanbul den 12. februar om bord på skipet Ilyitsj. Han tilbrakte mesteparten av de neste fire-og-et-halvt-årene i Prinkipo, inntil han 17. juli 1933 dro til Frankrike. Hans tilstedeværelse og utrettelige arbeid her gjorde dette til ei øy i sentrum av verdenshistorien.

Mens den internasjonale marxistbevegelsens offisielle lederskap var basert i Moskva, var dens virkelige politiske sentrum Prinkipo. Hit kom besøkende fra hele verden, blant annet fra USA, Tyskland, Frankrike og Kina. Og det kom brev hit fra overalt. Ifølge én beretning var det i den perioden trotskistgrupper i rundt 30 land, som holdt Trotskij travelt beskjeftiget med å besvare deres brev. [1]

Da Trotskij ankom Istanbul, oppholdt han seg først ei stund på det sovjetiske konsulatet. Han flyttet snart til Tokatlıyan Hotel i Beyoğlu, og deretter til et hus i Bomonti, Şişli. Deretter flyttet Trotskij-familien til Prinkipo, hvor de skulle tilbringe mesteparten av deres år i Tyrkia.

Deres første adresse var herskapshuset Izzet Pasha. Etter at det brøyt ut brann der, bodde de kort på øyas Savoy Hotel. I perioden fra slutten av mars 1931 til januar 1932 flyttet de til Moda, Kadıköy. Deretter flyttet de til herskapshuset Yanaros i Prinkipo, som ble deres siste adresse inntil de i juli 1933 forlot landet.

Trotskij tilbrakte disse kritisk viktige årene med intensivt arbeid i Prinkipo, der han forfattet litterære mesterverk og organisere Venstreopposisjonen i Den kommunistiske internasjonale over hele verden. Herfra organiserte han utgivelsen av Opposisjonens Bulletin i Sovjetunionen.

Ifølge dokumentasjonen vet vi imidlertid at han hadde muligheten til å besøke forskjellige steder i Istanbul, deriblant distriktene Beyoğlu, Sultanahmet, Cağaloğlu, Eminönü, Beyazıt og Arnavutköy.

I Prinkipo ble han «veldig intimt kjent med Marmarahavet». For hans hvile dro han på fisketurer med hans «uvurderlige læremester» ved navn Charolambos, som hadde «en far og en bestefar og en oldefar, og hans oldefars bestefar, som alle var fiskere». [2]

Trotskij og denne unge greske fiskeren snakket et nytt språk, en kombinasjon av tyrkiske, greske, russiske og franske ord. Trotskij bemerket at han kalte ut «begrepene for de mer vanlige operasjonene på tyrkisk», og sa at «med dette har tilfeldige observatører konkludert at jeg fritt behersker det tyrkiske språket». [3]

Som David North nevnte, sendte Trotskij før han satte sin fot på land i Istanbul et brev til den tyrkiske presidenten Mustafa Kemal (Atatürk). Han mottok snart et svar signert av guvernøren i Istanbul, Muhittin Bey, som informerte ham at han sto fritt til å forlate landet, at han kunne endre bolig og at det ble iverksatt tiltak for å trygge hans sikkerhet. Trotskij var truet ikke bare av det stalinistiske GPU, men også av De hviterussiske emigrantene som hans Røde armé hadde beseiret i Borgerkrigen.

Etter å ha sett at de offisielle løftene som ble gitt ham ble overholdt, skulle Trotskij uttrykke hans tilfredshet med den gjestfriheten han opplevde i Tyrkia. I et intervju han gjorde her, ifølge Ahmet Şükrü Esmer, sjefredaktør for dagsavisa Milliyet, uttrykte Trotskij hans interesse for tyrkisk politikk og viste fram hans skrifter om Tyrkia daterte tilbake til 1908-revolusjonen. [4]

I en artikkel i 1909 som omhandler utviklingen i Tyrkia og på Balkan sammen, skrev Trotskij at «seier for revolusjonen vil bety demokratiets seier i Tyrkia, det demokratiske Tyrkia ville bli fundamentet for en Balkan-føderasjon ...» [5]

I 1910 forklarte han at den eneste progressive måten å oppnå enhet på Balkanhalvøya var «nedenfra, gjennom at folkene selv kom sammen – dette er veien til revolusjon, veien som betyr å styrte Balkan-dynastiene og utfolde en føderal republikks banner på Balkan.» [6] Og denne veien kunne bare realiseres gjennom arbeiderklassens forente revolusjonære kamper, ikke av borgerskapet på Balkan.

Som korrespondent i regionen under Balkankrigene som avslørte krigsforbrytelser, advarte Trotskij at disse krigene bare kunne være et forspill for en ødeleggende europeisk krig. Denne advarselens nøyaktighet ble bevist ved utbruddet av den første verdenskrig i 1914.

I det samme intervjuet med dagsavisa Milliyet minnet Trotskij intervjueren om hans støtte til den tyrkiske nasjonale uavhengighetskrigen, da han sendte general Frunze til Ankara som representant for Den røde armé. Han sa han fulgte «Tyrkias kamp for uavhengighet med stor interesse, og var veldig fornøyd med dette heldige resultatet». [7]

Etter hans ankomst til Istanbul søkte Trotskij mange europeiske land om visum, deriblant Tyskland, Frankrike og Storbritannia, men ble bare avvist. Grunnen til at de europeiske maktene ikke ville aksepterte Trotskij, var at de i ham så legemliggjørelsen av revolusjonsspøkelset.

Denne frykten, som Hitler i 1939 også skulle uttrykke, var ikke uten grunn. Trotskij var den viktigste strategen i den sosialistiske verdensrevolusjonen. Og denne strategien var basert på hans teori om Permanent revolution. Trotskij skrev: «Introduksjon til Førsteutgaven (på russisk)» av hans verk Den permanente revolusjon i Prinkipo. I kapittelet med tittelen «Hva er den permanente revolusjon?» oppsummerer han de grunnleggende tesene i denne teorien, som i 1917 ledet Oktoberrevolusjonen, og fortsatt må lede programmet for den sosialistiske verdensrevolusjonen.

I hans første tese fremmer han et argument som fortsatt har sin gyldighet i dag:

Teorien om den permanente revolusjon krever nå den største oppmerksomhet fra enhver marxist, for klasse- og ideologikampens gang har endelig fullt og helt reist dette spørsmålet fra riket av erindringer over gamle meningsforskjeller blant russiske marxister, og omgjort det til et spørsmål om karakteren, de indre sammenhengene og den internasjonale revolusjonens metoder generelt. [8]

Han utarbeidet en global teori om epoken vi fortsatt lever i, epoken av imperialistkrig og sosialistisk revolusjon. Ifølge Trotskij:

Hva angår land med en forsinket borgerlig utvikling, spesielt landene som er kolonier og halvkolonier, betyr teorien om den permanente revolusjon at den fullstendige og ekte løsningen av deres oppgaver med å oppnå demokrati og nasjonal frigjøring kun er tenkelig gjennom proletariatets diktatur, som lederen av den underkuede nasjonen, framfor alt av landenes bondemasser. [9]

Ser man i dag på situasjonen i land med forsinket kapitalistisk utvikling, fra Midtøsten til Asia, fra Afrika til Latin-Amerika, ser man at disse oppgavene fortsatt avventer deres fulle og hele løsning.

Én av hjørnesteinene for teorien om Permanent revolusjon var den sosialistiske revolusjonens internasjonale karakter. Trotskij understreket at «Internasjonalisme ikke er noe abstrakt prinsipp, men en teoretisk og politisk refleksjon av verdensøkonomiens karakter, av verdens utvikling av produktivkreftene og av klassekampen på verdensskala.»^[10]

Revolusjonen i Østen eller i land med en forsinket kapitalistisk utvikling og revolusjonen i Vesten var uatskillelige deler av verdensrevolusjonen. Sovjetunionen var intet unntak. Som Trotskij skrev:

Den sosialistiske revolusjonen begynner på nasjonale fundamenter – men den kan ikke fullføres innen disse fundamentene. Opprettholdelsen av den proletariske revolusjonen innenfor et nasjonalt rammeverk kan bare være en foreløpig tilstand, til tross for, som erfaringene fra Sovjetunionen viser, en av lang varighet. I et isolert proletarisk diktatur vokser de indre og ytre motsetningene uunngåelig sammen med de oppnådde suksessene. Dersom den forblir isolert, må den proletariske staten til slutt bli offer for disse motsetningene. Veien ut for den ligger bare i proletariatets seier i de framskredne landene.^[11]

Disse profetiske ordene ble bekreftet da det stalinistiske byråkratiet i 1991 oppløste Sovjetunionen. Men dette stalinismens endelige svik av Oktoberrevolusjonen har verken motbevist marxismen eller endret epokens karakter. Falskheten i påstandene om en epoke med «fred, demokrati og velstand» som ledsaget den kapitalistiske triumfalismen, ble raskt avslørt. Vi lever fortsatt i den samme epoken karakterisert av krig og revolusjon.

Trotskij skrev i 1934, fem år før utbruddet av den andre verdenskrig: «Uten en proletarisk revolusjon er en ny verdenskrig uunngåelig.»^[12] Den fjerde internasjonale, som ble grunnlagt av Trotskij i 1938 og siden 1953 har vært ledet av Den internasjonale komitéen, erklærte i 2014: «Nok et imperialistisk blodbad er ikke bare mulig; det er uunngåelig med mindre den internasjonale arbeiderklassen griper inn på grunnlag av et revolusjonært marxistisk program.»^[13]

Krigen i Ukraina som raser like nord for Svartehavet, noen hundre kilometer herfra, er et konkret og alarmerende eksempel på nøyaktigheten av Trotskijs analyse av vår epoke. NATOs krig mot Russland, født av kapitalismens samme globale motsetninger, og en av de ødeleggende konsekvensene av oppløsingen av Sovjetunionen, har allerede forårsaket hundretusener dødsfall og massive ødeleggelser. Dessuten truer den hele den menneskelige sivilisasjon med en global konflikts katastrofale konsekvenser.

Det er bare én vei ut av denne farlige malstrømmen: Foreningen av arbeidere over hele verden, på grunnlag av et internasjonalt sosialistisk program mot krig og mot det imperialistisk-kapitalistiske systemet som produserer den. Denne kampens avgjørende rollen for menneskehetens skjebne gjør Leo Trotskij, som viet hans liv til å løse dette fundamentale spørsmålet, til en levende politisk figur av vår tid.